Jens Bjørneboe om det å bruke anførselstegn

I romanen «Frihetens øyeblikk» filosoferer fortelleren over hva det gjør med et ord å bli satt i anførselstegn:

Verden er full av stjerner og ekskrementer, og på sin måte er det lett nok å si: «begynne med begynnelsen». Men fins det noen «begynnelse»?

Begynnelse?

Det har en underlig virkning på ord å bli satt i anførselstegn: Begynnelse er en helt annen ting enn «begynnelse». Man kleber noe uutsigelig tvetydig, dobbeltbunnet og pukkelrygget ved et ord, når man setter det i anførselstegn. Man kan gjøre det med fullstendig intetanende, helt uskyldige ord, – man kunne for eksempel sette konjunksjoner og preposisjoner i anførselstegn, for bare å ta de mest intetsigende og harmløse av våre brødre ordene. La oss si at jeg setter ordene: og, på eller mot i anførselstegn. Altså: byfogden «og» hans hustru. Eller: Jeg la boken «på» bordet. Man kan få noe til å løsne i verden på den måten. Man kan også si: Han gikk «mot» rådhuset. Er man nihilistisk nok, kunne man også ta det uskyldigste av alle ord, infinitivsmerket, og misbruke og skjende det på denne måte: Det begynte «å» regne. Kan man se på verden med mindre begeistring?

Jens Bjørneboe: Frihetens øyeblikk

 

Tilbake til tegnsetting eller bruk av gåseøyne / anførselstegn